Nabokjerringa – en nedlagt rusforebyggende instans

Vi vokste opp i tiden hvor nabokjerringa var vel i live. Når vi ungdommen dro hjem fra fest, satt hun der, bak gardina, med telefonrøret i hånda. «Nå er hun kommet rundt svingen. Du ser henne straks». Beskjeden gikk til nabokjerring nr. to, fire hus lenger opp i veien. Vi lo av dette. Nå, noen 20 år senere, når nabokjerringa i stor grad tilhører fortiden, kan man se at hun hadde sin funksjon.

Vi ser nå et mer individualistisk samfunn hvor naboen vår ikke lengre er like viktig for vår sosiale kontakt. Vi flytter mer på oss og beveger oss større avstander til venner og jobb. Den uformelle, sosiale kontrollen i nabolaget er med dette i stor grad forsvunnet. Når ungdommen ikke kommer hjem om kvelden, rettes nå blikket mot kommunen og politiet. Befolkningen lurer på hvorfor det ikke gjøres mer, for det som gjøres nå er åpenbart ikke nok.

Hvordan forebygge?

Fra vårt ståsted sitter vi jo her da, og gjør vårt beste for å utvikle og påvirke tjenestene og samfunnet til det beste for befolkningen. Vi jobber på individnivå, familienivå, skolenivå og samfunnsnivå – universal, selektiv og indikativ. Men det er også for oss klart at vi er langt fra vårt mål.

Så vi spør oss da – hvordan forebygger vi som samfunn rusmisbruk best? Vi har politikere som sørger for forebygging ved hjelp av tiltak som pris, aldersgrense, begrenset tilgjengelighet og forbud mot reklame. Vi har kommunal rustjeneste, SLT-koordinator, skoleprogrammer, engasjerte førskolelærere og mange andre tiltak som både direkte og indirekte antas å påvirke rusbruk. Men når det i media diskuteres rundt ungdommers rusbruk, så sitter vi igjen med følgende tanke: Hvilket ansvar tar vi som foreldre, vi som naboer og vi som er steder der barn og unge er? På butikken, på cafe, i gata og på bussen.

Dyster statistikk

FHI anslår at rundt 100.000 barn vokser opp i hjem hvor foreldre misbruker alkohol. Tallet for barn som bor med foreldre som har et risikabelt forbruk anslås til det dobbelte. Vi snakker da om rundt 18% av barnebefolkningen vår. Videre viser store norske undersøkelser at én av fem jenter og én av ti gutter opplever et seksuelt overgrep før de fyller 18 år. En femtedel av ungdom i dag har vært utsatt for fysisk vold av foreldrene sine. Seks prosent har vært utsatt for grov vold – det vil si vold med høyt skadepotensiale. Dette er en dyster statistikk.

Har dette noe å si for de unges etterspørsel av rusmidler? Svaret gir seg vel selv. Gro Harlem Brundtland snakket om nabokjerringa i sin nyttårstale i 1996. Hun ante nok konturene av det samfunnet vi ser i dag.

Hvordan kan vi, hver enkelt av oss, være gode rusforebyggere for våre unge?

Av: Mette Røkenes, kommuneoverlege og Elisabeth Sjølie, kommunepsykolog, Sortland kommune