Regjeringens forslag om en ny masterutdanning i avansert klinisk sykepleie, og at sykepleiere med forskriftsmessig kompetanse i klinisk avansert sykepleie, skal kunne søke om spesialistgodkjenning har nettopp vært ute til høring. Så kunne man jo se for seg at denne kompetanseøkningen ville være et sårt tiltrengt gode i en helsetjeneste som mange steder ellers er preget av manglende kapasitet og nettopp kompetanse. Alle skulle glede seg på pasientenes vegne. Men slik gikk det ikke, og det har ulmet i gresset siden.
Frykter spesiaklistsykepleiere skal erstatte leger i grisgrendte strøk
Legeforeningen har sterke innvendinger, og mener rollefordelingen mellom AKS ene og leger er uklare. De er redde for at sykepleiere skal utføre medisinskfaglige oppgaver de ikke er kvalifisert til. Hvis det skulle bli konsekvensen av denne uklarheten, er det selvfølgelig ikke betryggende for hverken pasienter eller pårørende, det kan vi alle være enige om. Nasjonalt senter for distriktsmedisin har også vært sterkt kritiske. De frykter at de nye spesialistsykepleierne skal erstatte legene i det de kaller «grisgrendte strøk.» Leder Helen Brandstorp sier at «Vi trenger økt kompetanse i kommunehelsetjenesten, men jeg er skeptisk til at man tror at spesialsykepleiere kan gå inn og fylle legerollen» og påpeker samtidig at dette vil ramme pasientene. Ja, det vil jeg bare øyeblikkelig holde med henne i. En sykepleier som overtar legerollen, ville gi alvorlig grunn til bekymring, og jeg ville ikke utsatt meg selv eller mine for det. Trude Basso, overlege Ph.D ved St Olavs hospital kaller AKS -forskriften «sensasjonelt ambisiøs» og «urealistisk slik den fremstår i høringen». Ja, den er vel det, når slike begreper benyttes.
AKS-utdanningen en gylden mulighet
Sykepleierne med master i avansert klinisk sykepleie på sin side, er overrasket over reaksjonene. De betrakter AKS utdanningen som en gylden mulighet til samarbeide med legene, og at den kan bidra til å styrke de kommunale helse og omsorgstjenestene der det ellers kan være mangelvare. De vet at de ikke er leger og ønsker heller ikke å være det. De viser til omfattende internasjonal forskning som konkluderer med at AKS ene bidrar til å utvikle helsetjenesten, at tettere oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer, kortere ventetid, og færre sykehusopphold har ført til forbedret kvalitet på behandling og større pasienttilfredshet. De hevder at med overføring av stadig større ansvar og flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, stadig flere eldre og syke med sammensatte og komplekse behov, er det behov for en kompetanseøkning. Dette var også intensjonen med samhandlingsreformen, selv om den mer eller mindre var en, om ikke fiasko, så i hvert fall langt fra en suksess. Pasienter og pårørende opplevde ikke et sømløst helsetilbud med kompetanse og kapasitet tilrettelagt de nye oppgavene. Man burde kunne tenke seg at AKS-ene var en regelrett gavepakke på dette forsømte området. Det gjør i hvert fall jeg.
Uklar avgrensning av ansvar og oppgaver
Generalsekretær Geir Riise i Legeforeningen sier at foreningen i utgangspunktet er positive til opprettelsen av masterutdanning for sykepleiere, og at økt kompetanse innen allmennsykepleie vil komme godt til nytte i primærhelsetjenesten. «Legeforeningen er imidlertid kritisk til at sykepleierne skal ha så omfattende selvstendig utrednings og behandlingsansvar som det synes å være lagt opp til i forskriften.», sier han videre. Og her er vi kanskje ved det som startet ulmebrannen. Ingen er uenige i at kompetanseøkningen AKS-ene representerer er verdifull, mens avgrensningen av sykepleiernes ansvar og oppgaver opp mot leger ikke er like klare. I alle kritiske innlegg jeg har lest, florerer ord som «det synes som», «det fremstår som», «man kan tolke det det som», hvilket i mine øyne ikke fremstår som dokumentasjon på at noe er feil eller kritikkverdig. Det er bare uklart. Som tidligere nevnte Trude Brasso sier; «Høringsnotatet for spesialistforskriften er rundt formulert, og bidro på ingen måte til å oppklare for forvirrede leger hvilken funksjon en spesialist i avansert klinisk allmennsykepleie tiltenkes.» Forvirrede leger ønsker ingen, det er helt klart. AKS-ene på sin side mener de kjenner sitt ansvars og oppgaveområde godt. De har ingen intensjoner om å tråkke i andres bed, og ønsker kun det beste for pasientene. Det tror jeg også, men samtidig må vi erkjenne og respektere at det er et problem når leger og andre aktører ikke har den samme forståelsen. Det har vi et felles ansvar for å avklare til alles tilfredshet. Slik skapes konstruktivt samarbeide til beste for det som er aller viktigst, nemlig pasientene og deres behov.
Kritisk mangel på sykepleiere og fastleger
Jeg er i den tro at i stedet for å lage dette til et vepsebol, burde det vært mulig å gå i dialog med de berørte partene og bli enige om oppgavefordeling og avgrensning, sette retningslinjer og formulere forskrifter slik at forvirringstilstander ikke oppstod. Vi trenger fastlegene, og vi trenger sykepleiere og AKS-ene hvis vi i det hele tatt skal kunne ha et forsvarlig helsevesen i fremtiden.
Og her kommer mitt hjertesukk i denne debatten; Vi har kritisk mangel på sykepleiere og fastleger. Det benyttes ufaglært arbeidskraft over en lav sko til oppgaver som f.eks dele ut medisin, sette insulin, sårstell, observasjoner og en rekke andre ting som egentlig burde vært utenkelig å utføre uten nødvendig kompetanse. Stadig flere og kompliserte oppgaver overlates til kommunene som hverken har kapasitet eller kompetanse, pasientene får ikke den oppfølgingen de har krav på og det avdekkes stadig flere kritikkverdige forhold og avvik. Både sykehus og kommuner har store utfordringer med å rekruttere kritisk personell, og stadig flere forlater sine profesjoner i resignasjon. Fastlegene er utslitte og det samme er sykepleierne. For mye ansvar, for stor arbeidsbelastning og frustrasjon over den kvaliteten man vet burde være der, men man ikke har kapasitet til å levere.
Stilltiende aksept for ufaglært arbeidskraft
Det ville vært interessant å høre hvilke betraktninger Legeforeningen og Nasjonalt senter for distriktsmedisin gjør seg rundt den stilltiende aksepten av omfattende bruk av ufaglært arbeidskraft i kommunehelsetjenesten og i «grisgrendte strøk» når vi nå er inne på oppgavedeling og betydningen av kompetanse. Det er ikke en ubetydelig faktor i fremtidens helsevesen, og kanskje mye mer presserende å diskutere enn AKS-ene, for de er kommet for å bli. Sykepleiere vet at de er sykepleiere og ønsker ikke å være noe annet. AKS-ene kjenner sitt ansvarsområde og ønsker på ingen måte å være minileger. De vil være maksisykepleiere. Legenes profesjon er på ingen måte truet, og det er ingen snikinnføring av at sykepleiere overtar legenes oppgaver på gang. Vi skal være samarbeidspartnere. Vi skal bidra til å styrke spesialist og kommunehelsetjenesten som et tillegg til andre aktører.
La oss få en plan for rekruttering av helsepersonell
Hvis det er nødvendig å få klarere og mer entydige retningslinjer om oppgavefordeling og ansvar, la oss få det. Trenger vi en mye tydeligere forskrift, la oss få det også, for da kan vi ønske all kompetanseøkning velkommen for det det er; En gavepakke til pasientene. La oss ikke bruke tid på å diskutere om sykepleiere kan være leger og omvendt. Det er en meningsløs debatt vi ikke har råd til å ha over tid med et helsevesen som forvitrer. La oss heller i fellesskap øke presset på aktuelle beslutningstakere til å komme med en plan for hvordan vi skal få rekruttert helsepersonell, deriblant fastleger og sykepleiere slik at vi i fremtiden kan opprettholde et faglig forsvarlig helsevesen. Kompetanseøkning er ikke et problem, det er en mulighet.