Ved akutt somatisk sykdom er det alltid slik at vi som allmennleger tar kontakt med vakthavende på sykehus og diskuterer. Ut fra denne diskusjonen blir vi enige om hvilken plan vi skal følge. Det kan godt hende vi blir enige om at man kan avvente til dagen etter, eller for den saks skyld til neste uke. Som regel er dette uproblematisk. Et viktig prinsipp er dog at om allmennlegen mener at pasient må vurderes av spesialist raskt, så har vi henvisningsrett og sykehuset har vurderingsplikt. Haster det, så haster det. Jeg har aldri opplevd at en sykehuslege sier at vi kan ikke ta imot dette hjerteinfarktet fordi de ikke har plass. Man skulle tro at dette gjelder for hele helsevesenet, men slik er det ikke.
Sterke føringer om dialog mellom beredskapslege og kommunelege
Foranledningen til denne kronikken er en ikke unik situasjon der jeg ved innleggelse på lokal DPS blir nektet å snakke med beredskapslege. Denne spesielle saken utartet seg dog på ett slikt vis at jeg tenker at den kan brukes som ett springbrett for å diskutere hele strukturen på DPSene i Finnmark.
I januar i år ble det opprettet beredskapslege for DPSene i Finnmark. Dette er en psykiater som skal være tilgjengelig på telefon fra 15-22 på hverdager og 08-22 i helger. Før tjenesten ble opprettet ringte vi til lokal DPS og snakket med sykepleier, som igjen snakket med lege, og deretter tok kontakt med henvisende lege og dikterte planen fra beredskapslegen. Dette var selvfølgelig ikke akseptabelt. I oktober i fjor mottok vi en epost fra klinikksjef på klinikk psykisk helsevern og rus Finnmarkssykehuset der det sto eksplisitt at ved behov vil direkte kontakt mellom kommunelege og beredskapslege bli ordnet. Denne legen har oversikt over alle ledige plasser på alle DPS i Finnmark. Det er bra at vi har fått så sterke føringer om dialog mellom beredskapslege og kommunelege. Jeg opplever alltid at jeg får god hjelp og god diskusjon rundt mine pasienter når jeg snakker med beredskapslege.
Lokal prosedyre for å nekte dialog
Situasjonen som fikk meg til å reagere var som følger: Pasient skal innlegges i løpet av kort tid på DPS på kveldstid, akutt psykiatri. Ringer for å konferere med lege om hvordan vi kan legge dette opp. Nektes av sykepleier på DPS å snakke med lege. Jeg viser til at klinikksjef har påpekt at henvisende lege skal få snakke med beredskapslege ved behov. Dette avvises med begrunnelse at de har en lokal prosedyre som tilsier at jeg ikke skal få snakke med lege, men at sykepleier skal videre bringe min beskjed. Sykepleier vil heller ikke diskutere med lege før jeg har sendt en henvisning. Forklarer at før jeg kan sende henvisning må jeg diskutere med beredskapslege. Sykepleier ber meg ringe alle andre DPSer i Finnmark fordi hun ikke har oversikt over hvem som har ledig plass.
Jeg poengterer at om jeg får snakke med beredskapslege så har beredskapslege oversikt. Jeg gir opp og ringer til alle DPSer i Finnmark før jeg etter to timer endelig får snakke med beredskapslege. Beredskapslegen stiller seg uforstående til at det skulle være vanskelig å få tak i henne, men vi legger en plan om å innlegge på et DPS med noe dårlig plass, men at det kan ordne seg på visitt neste dag. Mens pasient er på vei til avtalt DPS ringer en sykepleier opp til pasienten og informerer om at det ikke er noe vits med innleggelse da pasient uansett skal skrives ut i dagen etter. Pasienten går inn i en akutt hallusinert og suicidal tilstand og akuttinnlegges Åsgård.
Må få en holdningsendring i DPS-systemene
Hvem er det egentlig som styrer skuta? Er det slik at sykepleierne lokalt kan lage prosedyrer som overstyrer klinikksjefens eksplisitte føring? Er det slik at sykepleier etter at to leger har diskutert og lagt en plan, kan ringe pasient for å prøve å reversere dette? Er det legen som skal jobbe for at sykepleierne lettest mulig skal kunne administrere sine senger, eller er det slik at sykepleierne jobber for at legene på best mulig måte kan ta vare på pasientene? For at vi effektivt skal kunne behandle og ikke bare oppbevare våre pasienter, må det skje en holdningsendring i DPS-systemet. Som et minimum må primærlegen få telefonnummeret til beredskapslegen slik at man kan ha faglige diskusjoner.