Kommunene i Troms og Finnmark er i disse dager invitert til fylkesmannens dialogmøter om Leve hele livet; kvalitetsreformen for eldre. Reformen skal legge til rette for at gode tiltak innenfor eldreomsorgen, som allerede er tatt i bruk i kommuner eller foretak, kan spres og implementeres i flere kommuner. Dette skal bidra til at eldre kan mestre livet bedre og lengre, at pårørende får nødvendig støtte og at ansatte skal få bruke sin kompetanse der det er mest nyttig. Det ligger lite penger i reformen, og tanken bak er deling og gjenbruk av gode idéer, men er kommunene rustet til å gjøre dette?
Et aldersvennlig Norge
Leve hele livet bygger blant annet på regjeringens strategidokument for et aldersvennlig samfunn «Flere år – flere muligheter», som kom i 2016. Norge har passert en million mennesker over 60 år, og de neste 30 årene vil antall eldre over 70 år fordobles. Det utfordrer de som skal planlegge og gi tjenestetilbud både i kommuner og foretak, og berører ikke bare helse- og omsorg men også andre sektorer. Å ivareta hensynet til en aldrende befolkning må inn i kommuneplanleggingen på flere nivåer og også inn i helseforetakenes planer, og tilfredsstillende kompetanse til å være pådrivere for tjenesteutvikling og innovasjon er en nødvendighet.
Aktivitet og fellesskap
Sosial kontakt, noen å snakke med og noen å spise sammen med betyr noe for de fleste. Ensomhet blant eldre har flere årsaker, blant annet at man er mindre mobil, at vennekretsen tynnes ut og at familiemedlemmer kanskje bor langt unna. Å være tilknyttet et fellesskap er helsefremmende og må derfor være en del av tjenestetilbudet for de som har behov for det. Betydningen av å bli sett og hørt gjelder for alle aldersgrupper, også de eldste. Fysisk aktivitet kan tilpasses ethvert funksjonsnivå, og det finnes mange gode eksempler på aktiviserende tiltak i hjemmet og på institusjon, som bedrer funksjonsnivået. Gode resultater ved tidlig utskrivning og opptrening etter hoftebrudd er et eksempel på dette, men også disse tiltakene krever faglig kompetanse.
Mat og måltider
Gode og næringsrike måltider er også et satsingsområde i reformen. Det er muligens økonomiske fordeler og stordriftsfordeler ved storkjøkken, men det er ikke sikkert at det er god helseøkonomi i det. Dersom produktene ikke kvalitetssikres, dvs. dersom maten ikke er næringsrik og ser innbydende ut, så kan den være helseskadelig – enten fordi viktige næringsstoffer går tapt eller fordi den rett og slett ikke blir spist. Underernæring er et problem for mange eldre i Norge. Ernæringskartlegging og oppfølging av underernærte pasienter er et eget fag og forutsetter kompetanse og opplæring av de som skal jobbe med dette.
God helsehjelp
Helsetjenesten skal ikke bare gi et godt tjenestetilbud, men også trygghet for at man får hjelp når man trenger det. Denne tryggheten gir i seg selv grunnlag for bedre helse og lavere forbruk av helsetjenester. Stabilitet og kontinuitet når det gjelder hjemmesykepleien og fastlegene er spesielt viktig i eldreomsorgen. Det skal visstnok være påvist at en stabil fastlege er en av de viktigste faktorene for å oppnå høy levealder, og det tror jeg på. Det er derfor viktig også for eldreomsorgen at det nå rettes fokus mot bærekraften i fastlegeordningen og en kommende fastlegemangel, samt store utfordringer i rekruttering av sykepleiere både til kommuner og lokalsykehus. Fylkesmannen deler disse bekymringene og arbeider aktivt både opp mot HOD og helseutdanningene, blant annet i samarbeid med KS og helseforetakene. Uten nødvendige fagpersoner på plass, kan man ikke bygge opp gode helsetjenestetilbud.
Sammenhengende tjenester
Det siste av de fem hovedområdene i Leve hele livet er utviklingen av gode pasientforløp. Der er vi fortsatt ikke gode nok. Rekrutteringsutfordringer og manglende stabilitet i stillingene spesielt i utkantkommunene og lokalsykehusene vanskeliggjør arbeidet med gode pasientforløp. Det samme gjelder sengekapasiteten i sykehusene, som ikke øker parallelt med en aldrende befolkning. Det forventes at kommunene tar hjem pasienter, som de ikke har god nok kompetanse til å ta imot, og disse pasientene kan ofte bli kasteballer mellom sykehus og kommune. Kompetansebygging og utbygging av behandlingsenheter i kommunene må skje i takt med sykehusenes endringer i sine tilbud, og foreløpig går man i utakt.
Kommer vi i mål med denne reformen?
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har kalt eldrebølgen for «det grå skiftet» og sagt at dette skiftet ikke nødvendigvis er en tsunami, men at det betyr nye muligheter. Det er disse mulighetene, både for endring og utvikling, man prøver å synliggjøre i Leve hele livet. Det er samlet inn mange gode tiltak som kan bidra til å styrke de fem satsningsområdene, men alle tiltakene krever tilgang på kompetent personell som kan bidra til tilpassing og implementering. Vi kan ikke gjennomføre en kvalitetsreform uten tilfredsstillende kompetanse, og vi kommer derfor ikke utenom at utdanning og rekruttering av sykepleiere, leger og annet helsefaglig personell er en forutsetning for å komme i mål med reformen. De fagpersonene vi allerede har kan brukes på en bedre måte, til opplæring og veiledning av annet personell, men for å få til en virkelig kvalitetsheving så må kommunene rustes opp på kompetansesiden. Leve hele livet løser ikke den største utfordringen, som påvirker kvaliteten i helsetjenesten, og det er mangelen på kvalifisert helsepersonell.