Dagens dont var å reise til Tromsø med et av morgenflyene og være regionutvalgets representant i samhandlingsutvalget til Helse Nord. Retur til en bånnklaka bil på flyplassen i Alta. Neste oppgave var å benytte den 10 mil lange bilturen til Øksfjordbotn til å tenke ut hva jeg skulle skrive i Doktor i Nord. Deadline midnatt. Jeg hadde bestemt meg for å skrive litt om hvordan det er å være tillitsvalgt.
De regionale helseforetakene har fått i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å utarbeide en utviklingsplan for spesialisthelsetjenesten for sine regioner fram til 2035. Samhandlingsutvalget ønsker i den forbindelse å invitere fastleger og kommuneoverleger til et høringsseminar i Tromsø 4 april. Alt vel så langt. Hvordan får vi fastlegene til å komme, de har jo aldri tid, de prioriterer aldri slike samlinger uansett hvor mye de blir invitert, og de klager alltid på at de taper så mye penger! (sukk!) Nå skal dere høre….
For å gjøre en lang historie kort, seminaret vil bli søkt godkjent som kurstimer i allmenn- og samfunnsmedisin. Men ikke uten motstand. Forståelsen er nemlig ikke selvfølgelig. Lokalforeningene er kontaktet og vi har fått konstruktive innspill, temaene er spisset og vi tror vi kan få noen taleføre bidragsytere fra fastlegekorpset. Det var tilløp til en liten brann – forhåpentligvis er den slukket.
Bilturen var begivenhetsløs og det eneste jeg klarte å komme på om tillitsvalgtarbeid i legeforeningen var ordet «brannslokningsapparat». Assosiasjonen har vært med meg lenge og jeg delte den med presidenten nylig på lederseminaret nylig.
Som tillitsvalgt føler jeg at jeg springer med brannslokningsapparatet fra den ene brannen til den andre. Det brenner nå nasjonalt, for eksempel sykehuskonflikten med Spekter eller nye krav i akuttmedisinforskriften, regionalt som for eksempel fly-ambulansesaken i Finnmark, og lokalt som vi i Loppa opplever nå med en høring om ny ambulanseplan i Finnmark hvor det legges til grunn en SINTEF-rapport som er så elendig at Finnmarkssykehuset aldri skulle ha betalt for den. Det er alltid noe å gjøre, man rekker knapt å sette brannslukningsapparatet fra seg mellom slagene.
Organisering i det norske arbeidslivet er fallende. Heldigvis gjelder dette ikke leger. En svært høy andel av legene i dette landet er medlem i Legeforeningen og det gir betydelig tyngde og moment når vi mobiliserer, det fikk Spekter kjenne litt på etter halvannet års kamp! Og som det ikke er nok er enkeltleger fullt i stand til å sette i gang et grasrotopprør som «Trønderopprøret» for fastlegene!
Engasjement nytter. Stå på folkens!
Paul Olav Røsbø
Leder Finnmark legeforening