For det første: Retten til å velge fritt mellom alle offentlige sykehus, avtalespesialister og private aktører med avtaler med de regionale helseforetakene har vi hatt siden 2001, under begrepet Fritt sykehusvalg.
I 2015 lanserte de borgerlige begrepet «fritt behandlingsvalg», som på den ene siden er en «fri etableringsrett» til private aktører som vil konkurrere om det offentliges pasienter, på det offentliges regning, og på den andre gir pasientene flere aktører å velge mellom når de trenger behandling.
Problemet oppstår når Ap og Høyre skal debattere denne ordningen.
Det Jonas Gahr Støre diskuterer og kritiserer, er denne lille delen av det totale tilbudet som høyresiden innførte i 2015. Det Høie snakker om når han debatterer og forsvarer FBV, er hele ordningen med offentlige sykehus, avtalespesialister, private aktører med avtaler med de regionale helseforetakene og denne utvidelsen som ble innført i 2015.
Når politikerne debatter legger ulike betydninger til samme begrep, konstrueres det et inntrykk av at de er uenige om at pasientene skal kunne velge et privat helsetilbud som alternativ til de offentlige sykehusene.
Det er de ikke.
Uenigheten gjelder den bittelille utvidede etableringsretten for private aktører til å behandle pasienter for det offentliges regning i konkurranse med de offentlige sykehusene.
For det andre: Å benytte seg av det ekstra tilfanget av private leverandører på det offentliges regning, er i praksis et tilbud til befolkningen som bor i sentrale strøk der det fortsatt er god tilgang på spesialister innen de fleste medisinske områder.
Innen somatiske tjenester finnes det ikke valgbare FBV-leverandører nord for Trondheim. Innen psykisk helsevern er tilbudet enda mer konsentrert.
Konsekvensene av at flere private aktører innen psykisk helsevern, finansiert av det offentlige, etablerer seg i nord, vil være dramatiske.
Noen sykehus klarer i dag knapt å fylle stillingene i klinikkene og er prisgitt vikarbyråer og innleieleger for å opprettholde driften. Andre sykehus utdanner sine egne spesialister, men har ikke økonomi til å ansette dem. Samtidig er antallet avtalespesialister i helseregionen langt mindre enn etterspørselen.
For det tredje: Det at fritt behandlingsvalg, uansett om vi snakker om det i den ene eller den andre betydningen, blir solgt inn som «medisin mot lange ventetider», er i beste fall en hvitvasking av ventelisteproblematikken, noe også evalueringen av ordningen påpeker.
Skal statsminister Erna Solberg klare å holde sitt «helseløfte»; å kutte ventetidene i norsk helsevesen med to uker innen 2025, må det mer til enn et utvidet marked for private aktører.
Faktum er at antallet spesialister, innen veldig mange spesialiteter, står på stedet hvil, mens antallet pasienter øker. Det betyr igjen at én spesialist mer til det private markedet, i store deler av landet vil bety én mindre spesialist i sykehusene. Hva vil det ha å si for ventetidene?
Private supplementer til de offentlige sykehusene er bra. Men man kan ikke ruste opp den ene sektoren uten å ruste opp den andre, det vil føre til en utarming av «verdens beste offentlige helsevesen».
For å få bukt med ventelistene må det satses hardt på å utdanne, rekruttere og beholde kompetanse – i alle sykehus i hele landet.
Det merkeligste med FBV-debatten er imidlertid at en så forsvinnende liten del av det totale helsetilbudet – til og med en liten del av det private helsetilbudet – får en så stor plass i den kanskje viktigste helsevalgkampen i nyere tid.
Særlig etter et år som for alvor har illustrert svakhetene i den totale helseberedskapen.
Kjøs-rapporten avdekket et klasseskille i norsk helsevesen, unge med innvandrerbakgrunn ble rammet hardest av pandemien. Kan vi leve med det?
Hvordan skal vi håndtere at stadig flere unge sliter med spiseforstyrrelser?
Tross en pandemi, fant Helseatlas ingen reduksjon i hele 17 prosedyrer med såkalt «usikker helsegevinst». Hvem tør ta den vanskelige debatten om hvilke behandlinger vi ikke skal prioritere?
Og finnes det en løsning på fastlegekrisen, eller er det er begrep som er kommet for å bli?
Det er dessverre ingenting som tyder på at politikerne vil slutte å diskutere epler og pærer og tåkelegge helsedebatten. Da blir det opp til velgerne å skille snørr og bart i den partipolitiske fruktsalaten.