Tillitsvalgtarbeid gir energi og påfyll
Det er mange andre erfarne og ferske tillitsvalgte rundt omkring som står på. Tillitsvalgtsarbeid i legeforeningen gir langt mer enn det tar. Mange kjenner at de umulig vil kunne finne tid og krefter til så mye utover jobb og familie. Jeg pleier å si at nettopp om man har mye, om man føler at man drukner litt i jobben og kjenner at kreftene tæres – nettopp da trenger man noe annet. Dette annet kan godt være tillitsvalgtsarbeid, arbeid i faggrupper, forskningsprosjekt eller kurskomitearbeid – mange som jeg snakker med kommer med den samme beskrivelsen – at det gir energi og påfyll tilbake. At det er som flybensin og turbo inn i eget system – det systemet som tidligere knirket litt.
President Marit Hermansen la i sin åpningstale stor vekt på at en sterk offentlig helsetjeneste – for alle – utjevner sosial ulikhet. Og det er nettopp kampen for det best mulige offentlige helsevesen som sterkest motiverer meg til å ta et sentralt tillitsverv.
Norsk offentlig helsevesen må være førstevalget
Norsk offentlig helsevesen må forbli norske pasienters førstevalg, og det å jobbe i norsk offentlig helsevesen må ditto sikres å være norske legers førstevalg. Det må være tilstrekkelig å være forsikret som medlem i folketrygden – rett til helsetjenester må være uavhengig pengebok og private forsikringsordninger. Rammebetingelser som gir kvalitet i helsetjenesten – øket tid til pasientbehandling og mindre spill av tid til administrative oppgaver – må sikres.
Årets helsepolitiske debatt var om samhandling – og diskusjonen om hvem de pasientene som trenger oss aller mest er. Samhandling er et av fire temaer i den kommende Helse- og sykehusplanen.
Effektiv bruk av helsepersonell. For sykehusleger så minner jo arbeidsplassen mer og mer om en flyplass – jeg sikter til både køståingen og at man må gjøre «alt selv». Pasientene betaler med at det blir for lite tid i samtale med lege og til klinisk og funksjonsmessig vurdering.
Lokalsykehus er ikke små nisjebutikker
Her hjemme i nord bygges det sykehus – og de følger den nasjonale trenden med at de bygges for små. Det kan synes at pasientgrunnlaget dreies mot det som kan passe for en «effektiv» butikkdrift og ikke svarer til verken demografiske beregninger eller dagens drift.
Lokalsykehus er ikke små nisjebutikker, men mer som utvida alt-mulig-butikker i distrikt – hvor man får i spekteret sytråd til sydvest, og definitivt epler, ost, brød og melk, men kanskje ikke papaya og chiafrø. Med stort nok basisvareutvalg dimensjonert befolkninga blir det jo naturligvis noe svinn – dette «svinnet» er vår trygghet.
Nå prosjekteres underdimensjonerte lokalsykehus hvor beslutningstakere lukker ørene for at fagfolk varsler. I Finnmark, hvor størstedelen av pasientene har svært lang reisevei til sykehus, vil jeg påstå at de vurderingene som gjøres i kommunehelsetjenesten – av fastleger og legevaktsleger – er svært grundige. Nettopp for å spare unødige innleggelser og knappe transportressurser. Når barneavdelingen ved Nye Hammerfest sykehus nå ser ut til å redusere antall senger fra 8 til 5 så rokkes det nettopp ved spesialisthelsetjenestetilbudet og pasientsikkerheten til ungene våre.
Samhandlinga må ned på individnivå
Bunnlinja for god samhandling er kontinuitet – bestemt i kommunehelsetjenesten men også i sykehus. Bunnlinja er også – eierskap til virksomheten og, ikke minst til, pasientene. Det jeg sier er at faste, vante folk er hva pasienter etterspør og hva som gir godt grunnlag for godt samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten.
Når vi snakker om store systemer, om 5%-pasientene i sykehus; om de som bruker mest sykehusressurser, om antall diagnosekoder det og det. Glem ikke å ta samhandlinga ned på individnivå. Pasientmøtene er både grunnsteinen og gullstandarden for hva vi skal holde på med.
Gi mest til dem som har størst behov
Jeg vil adressere oss selv, og dette er viktig, i å ta i bruk vårt sosialmedisinske blikk i klinikken og ikke se bort. De med høyest inntekt i landet kan forvente å leve nesten 14 år lengre enn de med lavest inntekt. Alle leger har et etisk ansvar i sitt virke for å bidre til at denne forskjellen blir mindre. I 7 teser for allmennmedisinen heter tese nr. 3 – gi mest til dem som har størst behov.
Tiden er en kritisk faktor. Vi er opptatt av det innen akuttmedisinen. Men tiden er definitivt også en kritisk faktor i møte med svingdørpasientene, de multisyke, de med sosial gradient, de uten god norsk språkforståelse, de eldre og de med lidelsesspekter innenfor rus og psykiatri.
Vær den beste utgaven av deg selv
I så måte er noe av det mest spennende på samhandlingsfronten Samisk helsepark – et offentlig behandlingstilbud under oppføring i Finnmarkssykehuset, Karasjok, som skal tilby samlokaliserte og samorganiserte spesialisthelsetjenester innen områdene somatikk, psykiatri og rus.
Kjære kollegaer. Mens vi kjemper for rammene som trygger den best mulige pasientbehandlingen – mens vi utrettelig bærer vår samlede fagstemme og korrigerer de som presser på mot andre mål – vær den beste utgaven av deg selv; som behandler og kollega – det er i disse møtene, i grunnsteinen, at gullstandarden skapes.
Er ikke snauere enn at jeg velger å sitere en sykepleier hvis ord holder seg, ingen ringere enn Florence Nightingale:
«Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte».
Glem heller ikke å nyte den vakre, løfterike, arktiske sommeren – og lad hendene, hjernene og hjertene deres i midnattsola.