Etter denne samtalen, der mye dreide seg nettopp om beredskap og korona, kom jeg til å tenke på at jeg egentlig ikke vet hvordan det er å være administrerende direktør uten å ha en pandemi å hanskes med. Jeg tiltrådte stillingen ved Finnmarkssykehuset i september 2020, og har ikke hatt en eneste dag uten at covid-19 har vært tema. Det fikk meg til å filosofere over hvordan hverdagen blir, og hva jeg har lært som kan tas med inn i en post-pandemisk tid.
Selv om jeg ikke har prøvd tilværelsen som sjef for et helseforetak i «normale» tider så er jeg sikker på at vi i helsetjenesten ikke skal tilbake til en hverdag som er lik den vi hadde i 2019. Vi verken kan, skal eller vil dit, av mange grunner. Først og fremst fordi vi ikke vil sette oss selv i en like sårbar situasjon i forhold til eventuelle nye epidemier, men også fordi vi har tilegnet oss ny lærdom, nye vaner og arbeidsmetoder som jeg mener vi vil ha stor glede av også når smittesituasjonen ikke krever det.
Vanskelig å involvere alle
For min egen del har hverdagen blitt enklere av at vi i stor grad møtes digitalt. Som alle andre savner jeg å møtes ansikt til ansikt, men samtidig så er det mange fordeler med de digitale arenaene. For det første så kan man være med nesten uansett hvor man måtte befinne seg, jeg har deltatt fra egen stue, fra kjøkkenet og til og med fra et svaberg på Helgeland. I tillegg opplever jeg at vi etter hvert har blitt strukturerte, disiplinerte og teknisk dyktige. Møtene er kortere, presentasjonene presise, og diskusjonene relevante og mer poengterte. Ikke snakker vi i munnen på hverandre heller. Men noe går tapt. Det å sørge for at alle involveres er ikke like enkelt, og det er ikke lett å lodde stemningen i en kontroversiell sak når man møtes digitalt. Kaffepausen, som før var den mest sosiale delen av dagen, er nå gjerne en ensom vandring til eget kjøkken eller til kaffemaskinen i ute i en tom korridor. Og den lille pausen, som man måtte ha for å komme seg fra det ene møterommet til det andre, den er nå unødvendig, så enkelte dager tilbringes med møter tett i tett uten pause. Effektivt, men slitsomt. Etter slike lange digitale dager har jeg opplevd et nytt fenomen, jeg kaller det fantom-ører. Fantom-ører er når det fortsatt kjennes ut som om du har headsettet på om kvelden, flere timer etter at du faktisk slapp ørene fri.
Flere konsultasjoner digitalt
Digitale møter har kommet for å bli, og det er bra. Der vi før reiste land og strand rundt for å møte andre som også hadde reist over fjord og fjell, kan vi nå treffes til og med på tvers av landegrenser uten å bevege oss ut av kontorstolen. Dette sparer både tid, penger og miljøet. Så skal vi selvsagt reise også post-pandemi, men jeg håper vi har lært at svært mye lar seg løse uten at vi sitter rundt samme bord, og at vi dermed velger våre reiser med omhu.
Det er ikke bare møter som kan foregå digitalt, også en del pasientkontakter kan gjennomføres uten fysisk oppmøte. I Finnmark klarte vi i 2020 å gjennomføre 10 prosent av alle polikliniske konsultasjoner digitalt, og vi har ambisjoner om å få til en enda høyere grad av digitalisering i inneværende år. Det er særlig innenfor psykisk helsevern og rus at vi har fått dette til, og det i en slik grad at en del av våre behandlere nå varsler en bekymring i forhold til at den digitale andelen i et behandlingsløp kan bli for høy. Dette er til dels upløyd mark, og vi har nå ekstra fokus på å finne ut hva som er den optimale fordelingen mellom oppmøte og digitale konsultasjoner for den enkelte pasient. I somatikken har vi ikke lykkes med å digitalisere i like stor grad, her ligger vi mellom 0,5 til 2 prosent. For å bøte på dette innfører vi nå e-klinikker ved alle våre behandlingssteder i Finnmark. Dette er spesialtilpassede rom der pasienten kan møte legen, fysioterapeuten, ernæringsfysiologen eller andre behandlere via skjerm. Det er også tilgjengelig helsepersonell som kan bistå med undersøkelser etter veiledning fra behandler. Slik sparer vi tid og reiser både for pasienten og for våre ansatte.
Vil tilby høyspesialiserte tjenester der pasientene bor
Finnmarkssykehuset dekker et stort areal, og vi har en spredt bosetning. Derfor tror vi at våre erfaringer med digitalisering og hjemmeoppfølging fra pandemitiden både kan og bør videreføres og videreutvikles. Vi satser nå på innovasjon og e-helse, nettopp fordi vi tror at den teknologiske utviklingen kan brukes til vår fordel og sørge for at vi kan tilby høyspesialiserte tjenester til våre pasienter, der de bor. Det finnes allerede mye teknologi som kan brukes til overvåkning, diagnostikk og behandling i hjemmet, i våre prehospitale tjenester og i samhandling med kommunene. I vår satsing på innovasjon og e-helse ønsker vi å legge til rette for de som vil utvikle og teste ut denne type utstyr og teknologi, for hvor får man vel prøvd ut avstandsoppfølging og hjemmesykehus bedre enn i Finnmark?
Smittevern må få større plass
Jeg kunne ha nevnt flere erfaringer fra pandemien som jeg tror vil påvirke vår hverdag når vi forhåpentligvis snart skal slippe å stå i det som etter hvert kjennes som en uendelig beredskapssituasjon. Samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, den nasjonale mangelen på intensivsykepleiere, vår avhengighet av utenlandske vikarer og den unike erfaringen vi i Finnmarkssykehuset fikk gjennom at vi tok ned nesten all aktivitet ved Hammerfest sykehus under utbruddet i oktober 2020 er noen eksempler, men avslutningsvis vil jeg velge å fokusere på to ting.
Smittevernkompetanse har vist seg å være svært viktig i løpet av det året vi nå har vært gjennom. Smittevern har etter min mening ikke den plassen i spesialisthelsetjenesten som det burde ha. Vi har altfor få hygienesykepleiere, og det er i mange foretak vanskelig å få leger til å påta seg oppgaven som smittevernlege. Det er nok på tide å løfte betydningen av å ha dyktige hygienesykepleiere og dedikerte smittevernleger på plass. Hvis vi ser på kommunene så var mange, både små og store, bedre forberedt på en pandemi enn landets foretak. I Finnmarkssykehuset har vi lært mye og fått god hjelp av kommunene i vårt område, men vi kan ikke basere oss på at det skal være slik. Jeg håper derfor at vi ikke glemmer hvor viktig smittevernfaget er, og at vi satser på utdanning og rekruttering til disse stillingene også i vår post-pandemiske foretaks-hverdag.
Hvordan ta vare på ansatte som er i konstant beredskap?
Det siste jeg vil nevne er knyttet til beredskap. De fleste foretak er svært godt rustet i forhold til den akutte beredskapen. Selv har jeg som anestesilege vært operativ leder mange ganger, jeg har øvd, fått erfaring, øvd mer, gått på kurs, og fått prøvd meg i til dels krevende og vanskelige akutte situasjoner. Det jeg aldri har prøvd, og som jeg heller aldri har øvd på eller i det hele tatt forestilt meg, det er en beredskapssituasjon som ikke går over. Som bare varer og varer og varer, og som endrer seg hele tiden, av og til fra dag til dag og time til time. Det er ingen av oss som kan si at vi var forberedt på dette, og som leder for et foretak med omtrent 2000 ansatte så kjenner jeg på et veldig ansvar knyttet til denne langvarige beredskapssituasjonen. Hvordan tar man vare på ansatte som er i konstant beredskap i sin hverdag, i det som nå nærmer seg et helt år? Hva skal til for å at man skal kunne møte på jobb hver dag, klar til å kunne ta imot pasienter med covid-19, pasienter som vi vet at kan komme når som helst, men som likevel kanskje ikke kommer akkurat på denne vakten? Kommer de på neste vakt, eller i neste måned, eller blir man kanskje smittet og syk selv? Vi har alle stor forståelse for at det er slitsomt å ha en intensivavdeling full av covid-pasienter som ligger på respirator. Det vi ikke må glemme er at det også er svært slitsomt å være beredt på å kunne havne i en slik situasjon, å stadig vente på at det skal smelle. Denne beredskapen, der man lever med en usikkerhet som man ikke ser en ende på, den er krevende.
Beredskap er slitsomt, også når det ikke smeller
Jeg tror en erfaring som jeg, og alle ledere i helsetjenesten må ta med oss inn i tiden som kommer, det er hvor viktig det er å virkelig se sine medarbeidere. Våre beredskapsplaner er blitt bedre, vi har lært mye om smittevern, intensivberedskap, karantene, smittesporing og drift av sykehus parallelt med at vi står i en pandemi. Det vi også skal bli enda bedre på er det langvarige psykososiale aspektet. Vi er drillet på debriefing og den akutte kollegastøtten, men alt vårt planverk tilsier at vi skal ta vare på hverandre etter akutte hendelser. Hva så når den akutte hendelsen ikke kommer eller lar vente på seg? Beredskap er slitsomt, også når det ikke smeller. Dette må vi lære av, og det er et lederansvar. Vi må rigge oss slik at våre beredskapsplaner tar høyde for at vi alltid har trygg, oppdatert og tilstedeværende kompetanse, som føler seg ivaretatt og sett, særlig når beredskapen pågår over tid. Og denne trygge, oppdaterte og tilstedeværende kompetansen, det er vår viktigste ressurs, våre kollegaer.