Når svaret ikke er en diagnose

Laila Didriksen er kommunoverlege i Gildeskål, og blogger om både lege- og familieliv på bloggen Casa Didriksen.

Her om dagen var en pasient innom kontoret på en konsultasjon. Jeg kjenner pasienten godt. Gjennom utallige konsultasjoner har vi sammen prøvd å komme til bunns i hva de plagsomme symptomene skyldes.

Vi har ikke kommet til bunns. Vi er så langt fra bunnen at jeg nærmest vil si at vi bare driver og krafser i overflaten.

Det er ikke det at vi ikke har prøvd. Pasienten har vært både i røntgen og MR. Pasienten har vært hos flere hjelpsomme spesialister som alle har sagt, «det skyldes nok ikke noe i mitt fagfelt, men prøv naboen her, fastlegen din skriver mer enn gjerne en invitasjon dit.» Hvorfor nevrologer som mener at pasienten skal til øre-nese-hals eller ortoped ikke bare kan henvise dit selv er meg en gåte. Jeg tror jeg vet svaret, grunnlaget er for tynt, men man vil jo ikke helt ta fra pasienten håpet om å finne svaret så da kan jo fastlegen heller skrive den tynne henvisningen.

Noen slike ideer har jeg avslått. Vi har en god tone pasienten og jeg. Jeg tør å si at «dette her, det synes jeg faktisk ikke var et godt forslag så det gjør vi ikke» Andre forslag har vi gått etter i sømmene, funnet gode argumenter og endt opp med henvisninger som faktisk har vært ganske gode etter mitt syn. Uten at vi ble noe klokere etter besøket på sykehuset av den grunn.

Vi har snakket om medisiner som kan prøves og vi har prøvd, vi har snakket om å ta tiden til hjelp og ikke vært noe annet sted fire måneder senere. Vi har snakket ofte og lenge om at det av og til ikke er et svar.

Og pasienten har tolmodig vært med på reisen. Eller det er vel heller jeg som har vært med på reisen. Pasienten har innfunnet seg med plagsomme symptomer som ikke går over med trøsten om «at det er i allefall ikke noe farlig» Pasienten har autoseponert medisiner som ingen av oss helt hadde troen på men der det sto i en epikrise at det var verdt et forsøk. Jeg har seponert medisiner fordi de som hadde satt dem inn ikke helt hadde fått med seg at dette forsøkte vi jo allerede i 2014.

Vi har snakket med ektefelle og barn, vi har saumfart stue og kjøkken på jakt etter om noe kan være utløsende årsaker.

Men vi kommer ingen vei. Symptomene er der. Like plagsomme, like intense. Jeg fortviler og pasienten fortviler.

Her om dagen satt vi der igjen. De samme setningene. «Nå ser jeg ikke helt at det er mer å utrede» «Det er jo ikke det at jeg ikke overlever, men det er jo slitsomt å ikke vite hva det er»

Så på slutten. Da jeg i all min fortvilelse tenkte at det er da et mirakel at pasienten gidder å komme tilbake hit. Jeg har jo til tross for iherdige forsøk ikke klart å hjelpe det spøtt! Og jeg tror det måtte være litt telepati inne i bildet, for pasienten så på meg og sa:

«Vet du Laila. Du er slett ikke den flinkeste doktoren jeg har vært hos! Langt fra den flinkeste, jeg har vært hos mange som er flinkere! Men du er et godt menneske. Og det er alltid godt å sette seg ned i denne stolen her å være her en stund. Så vet du, jeg fortsetter å komme selv om vi ikke finner ut av dette.»

— Takk, sa jeg.

— Værsågod sa pasienten og gikk.