Utskrivningsklare pasienter – de som er for friske til å ligge på sykehus og for syke til å tas hånd om av hjemkommunen, skaper hodebry for helsevesenet. Og det er ikke pasientenes skyld. Nå når smitten og antallet intensivpasienter igjen øker under koronapandemien, fører utskrivningsklare pasienter i sykehusene til krevende forhold.
10 år gammel reform
Samhandlingsreformen ble innført i januar 2012, og har straks 10-års jubileum. Reformens intensjon var ikke bare å bedre samhandlingen mellom tjenestenivåene, men også å bedre kvaliteten på tjenestene. Det er kommet flere rapporter om og evalueringer av samhandlingsreformen blant annet fra Riksrevisjonen, Statens helsetilsyn og Norges forskningsråd. Riksrevisjonen påpekte at kommunene i varierende grad hadde økt kapasiteten og styrket kompetansen i tjenestetilbudene. Verken kommuner eller sykehus mente at de mottok de pasientopplysningene de trenger for å legge til rette for god behandling og oppfølging, og kvaliteten på informasjonen ble ikke ansett som god nok for noen av partene.
Alvorlig svikt i samhandlingen
Statens helsetilsyns rapport om utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunene ble basert på tilsyn gjennomført i 19 helseforetak og 37 kommuner i 2015. I 36 av disse tilsynene konkluderte fylkesmennene (nå Statsforvalterene) med lovbrudd, mens det i 23 tilsyn ble påpekt klare forbedringsområder. Tilsynet avdekket at pasienter fikk for lite informasjon om behandlingen på sykehuset og hva som skulle skje når de kom hjem. Det ble også påvist alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og kommune. Alle virksomhetene hadde inngått samarbeidsavtaler og avtalt retningslinjer for samarbeid om utskrivningsklare pasienter, men tilsynet viste at i mange av virksomhetene ble avtalene ikke fulgt i praksis. Tilsynet viste svikt både ved utskrivning fra sykehus og ved mottak i kommune.
Norges forskningsråds rapport konkluderte med at fire områder måtte vies særlig oppmerksomhet;
-samarbeidsavtalene, og oppfølgingen av disse,
–fastlegenes rolle og vektlegging av kommunenes særskilte kompetanse i helsespørsmål,
–brukermedvirkning for å skape mer helhetlige pasientforløp og
-bedre utnyttelse av digital teknologi i pasientkonsultasjoner.
Nye virkemidler
Alle disse rapportene kom i 2016, men temaene og problemstillingene er fortsatt like aktuelle. I de fem årene som er gått siden da, har det skjedd noe, men helt klart ikke nok. Kommunene har fått en mere aktiv og forpliktende rolle i samhandlingen, blant annet ved innføring av de nye helsefellesskapene mellom helseforetak og kommuner. Men disse er fortsatt i «støpeskjeen» og veksten i utskrivningsklare pasienter, krisen i fastlegeordningen, sykepleiermangelen og ikke minst; koronapandemien, forutsetter ytterligere tiltak fra nasjonalt hold.
Det refereres til at Helse- og omsorgsministeren mener at samhandlingsreformen bare er halvveis gjennomført. Sykehusene har ifølge henne gjort det de fikk beskjed om. De dagbehandler mer og skriver pasientene tidligere ut. Kommunene får derfor sykere pasienter, ofte med et sammensatt sykdomsbilde, og nå vil ministeren sette kommunene bedre i stand til å håndtere dette.
Bedre finansieringsordninger, kompetanseheving og rekruttering og stabilisering av fastleger og sykepleiere i kommunene er tiltak den nye ministeren har nevnt i media. Dette er positive signaler fra ministeren. Hennes løfte om nye virkemidler i samhandlingsreformen og tilrettelegging for at kommunene kan ta imot utskrivningsklare pasienter på en bedre måte, er julegaven som kan glede både kommuner og sykehus, og forhåpentligvis ikke bare et nyttårsløfte.