Etter ti, snart elleve år som kommuneoverlege i Gildeskål så kan jeg med handa på hjertet si at jeg har jobbet sammen med ganske mange forskjellige leger. Det har vært leger som har vært der lenge og det har vært leger som har vært der bare noen korte uker. Det har vært vikarer og det har vært turnusleger og det har vært fast ansatte leger.
Jeg vil si at vi har vært heldige. De som har kommet til oss har vært flinke folk. Befolkningen har vært i gode hender. Jeg har aldri sovet dårlig på natta fordi noen andre har hatt vakt. De har kunnet sin akuttmedisin og de har vært fornuftige folk som har funnet gode løsninger på mangt og meget som man kommer ut for i vår fine kommune.
De har fått opplæring i både hvor de finner hjertestarter og koden til kontoret. Og i dataprogram og i prosedyrer. Det har ikke stått på det.
Men nå lurer jeg på om vi kanskje neste gang det skal komme noen nye bør ha med et lite punkt i velkomstbrevet. Om sko.
For noen år siden kom en vikar. Fra Skåne. Trivelig, flink, fungerte på alle sett å vis. Men ble innmari kald på føttene etterhvert. Det var mars. I Skåne i mars er det grønne plener, fuglekvitter, mjukglas med strøssel og solbriller. I Gildeskål i mars er det sludd, snø, iskaldt regn og sørpe. Gildeskål i mars og basketsko. Det er ingen god match. I allefall ikke om du må stå i en grøft en stund.. Noe man jo risikerer å måtte.
Nå har vi ny lege. Flink, oppegående og forberedt på enhver hendelse som kan skje oppe i gokk. For når du kommer fra Stavanger så er det ikke til å unngå at Gildeskål virker som oppe i gokk selv om det er veldig mye igjen av Norge lenger nord.
Jeg lærte forøvrig i går på helsepolitisk kurs at ordet gokk kommer fra det samiske guhkás som betyr langt vekke. I så måte stemmer det jo forsåvidt om man står i Stavanger og ser mot Gildeskål.
I allefall. Sko. Det er lurt med fornuftige sko. Når fagalarmen hyler og du plutselig befinner deg i en grøftekant med både søle, slaps, glasskår og blod. Goretex. Type ikke for tunge.
Så jeg bare: Kjære vene da! Du kan jo ikke ha sånne sko. Strikkede uggs…… hva gir du meg? Jeg tok oppgaven alvorlig og forklarte i mange meldinger på messenger at det var fornuftig med andre sko. Nina, som hun heter, tok hintet. Hun mente hun hadde med noen bra goretexsko som egnet seg..
I dag har omtrent hele Salten vært i sving med øvelse Nord. Jeg har sittet langt sør i landet og ønsket meg hjem for å delta, men støttet fra sidelinjen. Og da alt var over sendte jeg en melding. «Hva brukte du på bena da du dro ut da?»
Sandaler.. og disse… i regnet…
Og jeg… Kjære vene da, har vi ikke snakket om dette. Litt samme tone som når Yme nekter å ta på sokker. Selv i Cherrox. Som gir fryktelig tåfislukt og etterhvert gnagsår…
Så kom jeg til å tenke på….. Meg selv. Som så fort kalenderen bikker siste snøfnugg (som den nå har gjort) liker å bytte ut joggeskoene (som jeg går med hele vinteren) med disse her…. Turtøflene mine. Som jeg bruker fra April til Oktober og som byttes ut i et nøyaktig likt par, bare med annen farge, annehvert år..
Som på ingen måte egner seg i veigrøfter. Ei heller i en myr.. Eller i fjæra… Så ja, tror vi må ta en liten internundervisning om benbekledning på vakt. Jeg lover å sitte lydhør på første rad.
For fra spøk til alvor. Det er ikke uvesentlig hva man har på seg når man skal ut på akuttoppdrag. Er det vinter så risikerer du faktisk å forfryse deg ganske alvorlig. Og man vil jo helst være i stand til å hjelpe de man drar ut til. Og beholde tærne samtidig. Så på lørdag, når vi skal til byen å handle sommersko til fire unger (o gledens dag, Henning vil vel heller begraves sammen med fjortenhundre slanger) så skal jeg kjøpe meg vaktsko. Goretex. Lette. Enkle å ta på. Jeg lover.