– Det handler om å ha kontroll over den legemiddelbehandlingen pasienten får, både med tanke på om pasienten tar behandlingen i det hele tatt (compliance), om serumkonsentrasjonen er innenfor ønsket område, og om konsentrasjonen samsvarer med den dosen pasienten bruker, sier Andreas Austgulen Westin, klinisk farmakolog.
Konsentrasjonen kan påvirkes av mange faktorer, som for eksempel nyresvikt, genetiske faktorer, alder, komedikasjon og mye mer. Aller viktigst er å måle legemidler med smale terapeutiske vindu, altså der det er kort avstand mellom uvirksomme og skadelige nivå.-
– I tillegg er det i Norge praksis for å måle legemidler der vi mangler gode surrogatmål for effekt. Effekten av statiner, antidiabetika og antihypertensiva kan måles med henholdsvis kolesterol, blodsukker og blodtrykk. Vi har imidlertid ingen lett tilgjengelige markører for å monitorere behandlingseffekt med for eksempel antiepileptika, antidepressiva og antipsykotika. Dette er trolig noe av grunnen til at disse legemidlene oftere enn andre er gjenstand for serumkonsentrasjonsmålinger. Det er imidlertid ingenting i veien for å måle også for eksempel blodtrykksmedisiner, og nye studier har vist at mange tilfeller at ”behandlingsresistent hypertensjon” i realiteten skyldes dårlig etterlevelse.
Terapikontroll
Selv om det for de fleste legemidler mangler klart definerte terapeutiske områder kan serumkonsentrasjonsmålinger være et godt hjelpemiddel sammen med klinisk vurdering for å finne rett dosering.
Pasienten står på maksimalt anbefalte døgndose av et antipsykotikum. Dersom pasienten ikke har tilstrekkelig effekt kan det være aktuelt å måle en serumkonsentrasjon. En høy konsentrasjon kan tale for at man bør vurdere å skifte til et annet legemiddel, mens en lav konsentrasjon kan tale for at legemidlet fortsatt ikke er tilstrekkelig utprøvd, og at en doseøkning kan være aktuelt. Kanskje kan grunnen være hurtig legemiddelmetabolisme, og noen ganger kan det være aktuelt å teste for dette også. Eller kanskje den lave serumkonsentrasjonsmålingen kan være en inngangsport til en dialog om etterlevelse?
Akutte forgiftninger
– Ved forgiftninger er det også aktuelt å måle legemiddelkonsentrasjoner. Utfordringen her er imidlertid at serumkonsentrasjonsmålingene stort sett tar så lang tid å utføre at svarene ofte ikke får noen behandlingsmessig betydning for den akutte situasjonen.
En pasient med SSRI-intox på lørdag natt er for eksempel stort sett utskrevet når prøvesvaret foreligger på mandag morgen. Men for noen spesielt toksiske substanser der det også er mulig med intervensjon (dialyse eller antidot) kan det ofte rekvireres øyeblikkelig-hjelp-analyser. Dette gjelder for eksempel litium, etylenglykol og metanol.
Misbruksdiagnostikk / rusmiddeltesting
Til dette formålet brukes i hovedsak urin, men også hår og spytt. Likevel har også serum en plass i, for eksempel dersom pasienten bruker et legemiddel med misbrukspotensiale, og man ønsker å vurdere om konsentrasjonen i pasientens blod samsvarer med den dosen pasienten får forskrevet . For metadon vet vi at videresalg forekommer, og lav serumkonsentrasjon kan noen ganger underbygge en slik mistanke.
Når bør det måles, og hvor ofte?
Westin påpeker at det ikke er antallet målinger som er viktig, men at de blir tatt riktig.
– En eneste prøve tatt på rett måte, kan erstatte 20 tatt på feil måte. Med rett måte mener jeg da at pasienten møter medikamentfastende, og helst også etter at konsentrasjonslikevekt (steady state) er inntruffet etter oppstart/doseendring, påpeker Westin.
Steady state oppnås etter 5 ganger legemidlets halveringstid. Som tommelfingerregel er det som regel greit å ta prøve ca en uke etter oppstart.
Hvor ofte man skal måle deretter avhenger av den kliniske situasjonen. Dersom det ikke foreligger interkurrent sykdom, organsvikt, interagerende komedikasjon eller bivirkninger trenger man kanskje ikke måle igjen i det hele tatt.
– Dersom man mistenker at konsentrasjonen kan ha endret seg som ledd i de nevnte punktene, eller i situasjoner der det er svært viktig at man opprettholder serumkonsentrasjon innenfor et smalt område (noe som gjelder for eksempel litium, immunsuppresiva og de fleste antiepileptika) kan det være lurt å foreta regelmessige målinger, der intervallet kan tilpasses stabiliteten i det kliniske bildet, froklarer Westin.
Hvordan skal prøven tas?
Informasjon om hvordan prøver skal tas bør være tilgjengelige på det utførende laboratoriets hjemmesider og/eller rekvisisjon.
Her står det for eksempel St Olavs anbefalinger: http://www.stolav.no/Om-oss/Avdelinger/Klinisk-farmakologi/Provetaking/Provetaking/108022/.
– Vi har planer om etter hvert å utforme felles anbefalinger for hele det klinisk farmakologiske fagmiljøet samlet og legge disse ut på den nye nasjonale Farmakologiportalen – www.farmakologiportalen.no. Dette krever imidlertid en nokså omfattende redaksjonell prosess, og er ikke klart enda. Farmakologiportalen tilbyr imidlertid allerede nå en fullstendig oversikt over alle legemiddel- og rusmiddelanalyser som tilbys i Norge, slik at man lett kan finne ut hvor prøvene kan sendes, avslutter Westin.
Les mer
Den nye nasjonale Farmakologiportalen – www.farmakologiportalen.no
Legemiddelhåndboka – http://legemiddelhandboka.no/Generelle/159224